Erik Kreyberg Normann er i dag administrerende direktør i Curato Røntgen AS, og har de siste tiårene vært en meget sentral, og tidvis omstridt, person i helse-Norge. Listen over hva den samfunnsengasjerte 59-åringen har vært del av, er imponerende lang. Linkedin-profilen hans forteller bare en beskjeden brøkdel. Wikipedia er sparsommelig, og Google har heller ikke fått med seg alt, så derfor måtte vi spørre ham selv:

  • Utdannet lege med spesialisering i barnesykdommer.
  • Barnelege ved Aker sykehus, senere klinikkoverlege og sjeflege.
  • Prosjektleder for det som den gang het Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn.
  • Sjefkonsulent i Cap Gemini Ernst & Young.
  • Direktør for Barne- og Familieetaten i Oslo.
  • Direktør Ullevål sykehus.
  • Administrerende direktør ved Sykehuset Buskerud (2002-2005).
  • Administrerende direktør for Akershus universitetssykehus (AHUS) (2005-2009).
  • Avdelingsdirektør for Avdeling sykehustjenester i Helsedirektoratet (2011-2013).
  • Generalsekretør i Stiftelsen Norsk Luftambulanse (2013-2015).

Og i tillegg til dette har han også ledet Nordisk Forening mot Barnemishandling og Omsorgssvikt, vært president i UNICEF Norge, styreleder i Norsk sykehus- og helsetjenesteforening (NSH) i 8 år, sittet i utallige utvalg - bl.a. Kvinnevoldsutvalget, vært sakkyndig i bl.a. Bjugnsaken, og skrevet bok om «Barn og seksuelle overgrep» (Ad Notam Gyldendal 1993).

– Er det rart vi må spørre - hvordan får du tid til alt?

– Du vet, døgnet har mange timer. Den boken måtte jeg forresten skrive på nattestid. Da var det mulig å få litt ro. Og så er jeg på fritiden litt engasjert i Rotary og tidligere korps, smiler han. Før han legger til at han har 4 barn og 3 barnebarn, og er gift med Lisbeth Normann, som er statssekretær for Helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Men nå er det IHF - ressurspersonen fra Oslo, og som tilbragte barneårene i Harstad – har blitt lagt merke til. Normann tar over for koreanske Dr. Kwang Tae Kim i en organisasjon som har til formål å bidra til god ledelse, god ressursutnyttelse, utvikling og innovasjon av helsetjenester, og kvalitet for pasienter, pårørende og ansatte. Slagordet til IHF er «Better care, better health and lower costs».

– Hvorfor har du valgt å engasjere deg i IHF?

– IHF er den eneste globale sykehusorganisasjonen, med medlemsland i alle WHOs regioner. Det er en viktig møteplass for å bidra til en felles forståelse til hvilke helsepolitiske utfordringer vi står overfor. Og det interessante er at utfordringene er mye det samme enten det gjelder små eller store land. Jeg ser et uforløst potensiale i mer aktivt jobbe med det informasjonstilfanget vi har for å utvikle helse og økonomi. Fordi helse og økonomi henger tett sammen.

– Finansieringen av fremtidens helsevesen er viktig, men samtidig har vi også fokus på flere andre viktige tema, og IHF har etablert noe man kaller «Special interest groups» for å arbeidere tettere på tema som for eksempel ledelse. Hvilke egenskaper bør man vektlegge når man jakter helseledere? En annen gruppe ser på universitetssykehusenes rolle. De har ofte en kompleks rolle der de skal fungere som en utdanningsinstitusjon i tillegg til avansert behandling.  Og vi har også en gruppe som ser på omsorg ved livets slutt. Hvordan skal vi kunne håndtere livets utgang bedre enn i dag?

– Dette siste temaet reflekterer også det faktum at inngangen og utgangen av livet er viktig. Det er ikke alltid like enkelt å vinne forståelse for at dersom vi investerer i helsen til barn, så er det en viktig investering for resten av livet. I dag bruker vi veldig mye av helseressursene på de siste årene av livet. Vi ser flere steder at vi kunne brukt mer ressurser på de som er i starten på livet, og at det hadde vært lønnsomt i det lange perspektivet.

– NSH var tidligere en sykehusorganisasjon, men har de siste årene også blitt en medlemsorgansiasjon for både sykehus, kommuner og andre helseorganisasjoner. Er det aktuelt å dra IHF i samme retning?

– Ja, dette bør vi i større grad gjøre i IHF også. Vi må i kunne se helsetjenesten som en helhet og ikke inndelt i primær- og spesialisttjenester. Et må ha et større fokus på det som internasjonalt kalles «Integrated Care». Vi ser over hele verden at sykdomspanoramet endrer seg - vi ser stadig mer av ikke-smittsomme sykdommer, og mer av livsstilssykdommer. Folk blir eldre, og de får andre lidelser enn før. De lever lengre med sine sykdommer – bl.a. sykdommer som man tidligere døde av. Det er klart at situasjonen er annerledes nå, enn da man døde av infeksjonssykdommer i en alder av 45 år. Helseutfordringene i verden har med andre ord endret seg ganske radikalt de siste årene.

– Du snakker mye om å lære av andre - hvorfor er det så viktig for deg?

– Jeg har alltid likt å hente impulser utenfra. Det å kunne lære av andre, og kanskje omsette det til noe som kan gjøres her hjemme. Samtidig ser vi også at det er mye vi kan lære bort til andre. I det siste har fagfolk fra mange land vist interesse for vår samhandlingsreform - for eksempel.

– Det er jo slik at vi blir fort nærsynte hvis vi ikke treffer andre og ser at de løser oppgavene på ulike måter. Jeg vil si det er minst like viktig å se utenfor egen organisasjon og fagfelt, som å holde seg faglig oppdatert. Det å kunne reflektere over disse spørsmålene er det som skaper utvikling. Og av og til er det faktisk veldig viktig å få bekreftet at det vi jobber med er bra!

– Er norsk helsevesen flinke til å hente impulser utenfra?

– Vi har nok alle en vei å gå der - ikke minst på systemnivå. I Finland ser de nå på mulighetene for å integrere helsetjenesten og sosialtjenestene - fordi de henger så tett sammen.  Her i Norge burde det også vært et tettere samarbeid mellom NAV og helsetjenesten. Vi ser at samhandlingsreformen åpner for tettere samarbeid, men den har ikke endret på organiseringen i bunnen. Jeg sier ikke vi skal gjøre som Finland, men det er verdt å spørre seg selv om de har noe på sin begrunnelsesliste som vi også burde tatt inn over oss?

– Videre har vi mye å lære av land som allerede har erfart vel så store utfordringer som oss mht. håndteringen av «eldrebølgen», mangel på kvalifisert helsepersonell og betydelige økonomiske utfordringer. Som eksempel kan nevnes Japan, som har en eldre befolkning enn vår. De har nå utdannet like mange demensveiledere som det er innbyggere i Norge, for bedre å kunne håndtere antallet med demens som øker i takt med den økte gjennomsnittlige levealderen.

– Du har vært styreleder i NSH i 8 år - hvilken betydning har NSH?

– NSH har som ambisjon å være den viktigste møteplassen i helsesektoren, og den rollen fyller de veldig bra. De arrangerer mange gode konferanser, og er flinke til å hente inn foredragsholdere på tvers av fag og geografi. De har vært våkne, og klart å sette dagsorden gjennom aktuelle temaer på sine konferanser. Dermed har de også blitt en viktig innspillsarena i den løpende debatten om helse-Norges utfordringer, sier Erik Kreyberg Normann.